...
Jeg følger de tegnene jeg har fått og går.
Ut, opp, vekk. Vekk fra alle menneskene og vekk fra alt de gjør. Ikke fordi jeg hater dem eller det de gjør. Men fordi jeg er besatt av dem og ikke klarer å gi slipp.
Når alt blir svart, hva ser vi da, hva hører og føler vi. Hva er vi når det vi reflekterer ikke er en refleksjon men kun en projeksjon alene.
Jeg kommer til Aosta sent på kvelden. Vet ikke hvor jeg skal sove. Har funnet en avsideliggende dal men dit er det for langt og ingen vil ta meg dit nå. Jeg kunne ha funnet noe på forhånd men jeg klarer sjeldent å finne noe på forhånd, det er alltid noe i meg som motsetter seg det, en slags underbevisst vilje som jeg ikke forstår og har vanskelig for å kontrollere. En mann peker ut retningen til sentrum og etter ti minutter står jeg foran det hotellet jeg hadde forestilt meg. Den gamle damen reiser seg fra en sofa og forklarer mekanisk hva prisen er og husets regler. Utsjekk klokka ti. Frokost er ikke inkludert i prisen.
Rommet er kaldt på alle måter og varmen fungerer ikke.
Tenk om jeg var fjellet, tenk om fjellet var meg.
Jeg går ut og finner en billig restarant. Der bare billige restauranter i Aosta, selv om noen koster mer. Maten smaker ikke som om den er laget i Italia, vi er for langt borte fra kulturen til det. Det smaker gummi. Måltidet har en praktisk funksjon men ingen ting utover detDet er godt tegn, jeg har kommet til en plass hvor esensielle teller og føler meg hjemme.
Handler litt brød, frukt og et stort stykke Gorgonzola. Tar bussen til Bionaz. I følge nettsiden til hostellet jeg er på vei til ligger det i den mest avsideliggende og naturlige dalen i området. De har rett. Det er bare en vei inn til dette stedet, med mindre du vil klatre 3000 meter opp over fjellet. Og det er naturlig også; enkelt, spartansk, pragmatisk. Fjellene er høye, nakne, mørke. Husene står der som refleksjoner av omgivelsene. Nakne enkle, murbygg, her og der et gammelt trehus.
Jeg går for å finne et sted å bo. En liten hytte, så enkel som mulig, gjerne uten innlagt vann men den må ha en vedfyrt ovn eller en peis. Kommer til en liten landsby etter noen kilometer, går innom en bar, blir tipset om noen leiligheter og blir sendt til et gammelt par i en bunker av et murhus. De sitter inne i det som ser ut til å være både kjøkkenet og stua. Der har de fyrt godt og det er varmt, resten av huset er iskaldt. De har en leilighet men mener det er for dyrt å varme den opp for kun en person.
Før jeg går viser den gamle mannen meg samlingen sin av treskulpturer han har laget. De er velgjorte, naturtro og romantiske. Det er helt klart at vinteren her gir tid til detaljer. Tid til å reflektere og gå i dybden.
Jeg streifer videre, ute er det bare meg og hundene.
Du har til nå lest den første delen av fotoessayet "Bionaz".
Fortsettelse følger.
